Som far til en sønn med Downs syndrom synes jeg det er en del som kan kritiseres når det gjelder tilbud til funksjonshemmede i Norge, men det har historisk sett vært en klar utvikling mot det bedre. I sin bok Normalisering - Grunnlag og mål for omsorg, som jeg i sin tid hadde som pensum i Spesialpedagogikk, har for eksempel Eiliv Solum en skildring av mongoloide Annes livsvilkår i 1900. La meg sitere et utdrag:
Ved fødselen blir Anne betraktet som en "bytting", som vekker angst, skam og skjensel i familien. Hun er en idiot som aldri vil bli et ordentlig menneske, og vil leve opp som en byrde for sine nærmeste. At hun er født, er kanskje en straffedom fra høyere makter. Om hun sees av andre, vil familien lett bli stemplet., og det gjelder derfor å gjemme henne bort. I hjemmet blir Anne isolert, "lagt til side",. I familien er det få som bryr seg om henne mer enn høyst nødvendig. Fremmede unngår kontakt med henne. Hun får lite og dårlig næring og det personlige stellet er mangelfullt. At hennes leie kan stinke av urin og avføring er noe en må avfinne seg med, for hun er mer å sammenligne med et dyr enn et menneske. Solum fortsetter med å si at Anne neppe vil noe opplæring eller trening og sannsynligvis kommer til å dø i ung alder.

Vi ser at Anne blir kalt bytting, og nettopp ved å se på sagn om byttinger, kan vi gå enda lenger tilbake og si noe om hvordan funksjonshemmede unger i fjern fortid ble fortolket og behandlet. For mens eventyr som kjent ble sett på som oppdikta, var sagn noe som ga seg ut for å være sant, ofte knyttet til en bestemt tid, et bestemt sted og en bestemt begivenhet. Typisk for sagn er deres karakter av pseudovitenskap. De ga svar på saker folk lurte på. For eksempel at fjellet hadde et hakk, fordi et troll hadde gått der. Eller at det nyfødte barnet var annerledes fra sine friske søsken, fordi noen (underjordiske, satan) hadde stjålet det ekte barnet og lagt en vanskapning der isteden. Denne troen på at overnaturlige vesen røver/bytter barn er for øvrig kjent fra hele Europa. Fra det engelske changeling til det tyske Wechselbalg eller danske skifting.

Hva skulle man så gjøre hvis man fikk en slik bytting?
Det finnes mange europeiske sagn i Norden hvor moren får det ekte barnet tilbake med for eksempel å true med å kaste den funksjonshemmede inn i bakeovnen, holde/dyppe babyen i kokende vann, kaste det ut i en sjø, sette det ut i skogen eller sparke og slå byttingen så ofte man kunne. Det gjaldt generelt sett å få ungen til å gråte høyt nok til at den underjordiske mora angra å komme tilbake med det ekte, friske barnet. Eller for å sitere et sagn fra Beiarn.
Ho Maren på Israelsbakk mintest at mor hennar tala om ei kjerring som hadde blitt av med eit slikt jentebarn. Kjerringa var reint ut av det som venteleg kan vere, og spurde både den eine og andre til råds korleis ho skulle få rett på barnet sitt. Ho hadde da fått den råda at ho skulle ta seg ein sveig (kjepp) og rise bytingen til gangs, deretter skulle ho bere han i svala (uthuset). Ho så gjorde. Og på den måten fikk ho att barnet. For dei underjordiske kan ikkje like at barnet deira får juling.
For en god mor som elska sitt ekte barn, var det derfor en plikt å behandle byttingen dårligst mulig. Visste hun derimot omsorg for spebarnet med medfødte funksjonshemninger, blei hun stempla som en dårlig mor. Men hva så med de mødrene som heller vil trøste sitt barn når det gråt, framfor å slå det til blods?
Noen sagn forteller faktisk om slike sjeldne eksempler på medfølelse med byttingen som her i fra boka Dagar og år. Segner fra Salten, 1936
Dei tale om ei til som fekk at barnet sitt. Det var om hausten dette, og folk dreiv på og tok inn stauren. Og anten dei no var vanhjelpne, eller kor det no meir var - det skal eg la vere usagt, men sant nok er det, kona i huset hadde bore den udøypte barnsungen sin på låven og lagt han der. Sjølv stod ho oppi kornstålet (haugen) og sende, og ein gammal kall var lenger innpå og la. Ja, da det no gjekk ei tid, tok det til å gråte frampå låven. Kjerringa ville no fram frå stålet.
-Du let ungen vere, sa kallen. Men kjerringa sa at ho ikkje hadde sinn til å la han rope. Så for ho fram likevel. Men da var kallen snar ut av stålet. Han treiv ei øks og stilte seg over ungen, Så ropa han at nå fekk dei komme og ta rett på ungen dei som hadde lagt han dit, om dei ville ha han i live.
I det same kom dei underjordiske foreldra med barnet. Dei tok så sitt eige og for leiande med det utetter låvegolvet. Men han var så gammal og urven (uflidd) denne bytingen, og alt med han gjekk, skaka og rista han på hovudet som ein annen tulling.

I Olav Bøs bok Segner (Det norske samlaget 77) er det et langt sagn om byttingen på Joramo. Etter mora har utført en byttingtest for å forsikre seg om at det virkelig ikke er hennes egen unge, begynner hun å banke opp byttingen på søppelhaugen hver torsdagskveld. Og andre gangen hører hun endelig stemmen til sitt eget kjære barn si : Kvar gong du slår han Tjøstul Gautstrigen, så slår dei meg att i berget. Sagnet slutter slik: Men den tredje torsdagskvelden rishydde ho byttingen att. Da kom det ei kjerring flygande med ein unge som ho var brend: Kom att med Tjøstul, der har du att kvelpen din, så ho og kasta barnet til henne. Kjerringa rette fram handa og skulle ta imot og ho fekk fatt i den eine foten. Den var ho ståande med i handa, men det andre såg ho aldri, så hardt hadde bergkjerringa kasta

En enda mer ekstrem metode er beskrevet av Walter Gregor i hans Notes on the folk lore of the North-East of Scotland fra 1881. Her skulle man henge barnet i en kurv over ilden. Hvis barnet skrek, var det en bytting. Da skulle man bare legge ungen et sted fire veier møtes og bære et lik over det, så ville den friske ungen komme tilbake. Denne metoden skyldes nok at slike veikryss utgjorde et kors som hadde demonutdrivende effekt.

Men det finnes også noen få sagn hvor man får det friske, normale barnet tilbake uten vold eller trusler. For eks dette hentet fra Bengt af Klinbergs Svenske folksægner, Norsteds forlag i 1972.
"Det var et folk som hadde en gutt som ikke var menneskelik. Han hadde støtt tungen ut av munnen og tygget på den mens han siklet. Han kunne ikke tale eller spise selv og var svært stygg. Klokt folk sa det måtte være et byttingsbarn og anbefalte foreldrene å ta ham med til kirken, men for å komme dit måtte de over 3 broer.
En søndag dro de av sted, men da de kom til den tredje broen, hørte faren en røst som ropte. ---Hvor skal du for noe sted, glohøk?
Gutten som aldri hadde snakket før, svarte, -Jeg skal til ding-dong stedet og se hva som skjer.
Faren forsto straks at gutten måtte være sønn av ånden som bodde i elva under broen. Han tok derfor tak i gutten og kasta han ned i vannet, Og hva fikk han se om ikke sin egen friske gutt som kom opp isteden." (Sagn fra Ångermannsland, Ørnskøldsvik (oversatt av artikkelforfatter).
La meg sitere slutten på en tilsvarende skotsk historie fra James MacDougal Folk tales and faery lore in Gaelic and English: Han ba henne da gå til Ardsheal siden av bukta og kaste byttingen ut i vannet. Hun så gjorde. Og straks den ekle, lille alven traff vannet ble han en stor gråhåret mann som svømte i land på den andre siden.................Da hun kom hjem fant hun sitt eget barn, friskt og sunt.
Og fra Saltdal i Norge har vi et sagn hvor mora får igjen det ekte barnet ved å stille seg foran vogga og synge en voggesang

Hvilken nytte hadde slike sagn?
Ikke bare forklarte sagnene hvorfor man fikk et barn som var anderledes. I en tid hvor folk levde på et eksistensminimum og ikke uten videre hadde muligheten til å ta seg av samfunnsmedlemmer som ikke kunne forsørge seg selv, ga de også en løsning ut av problemet. Slo man byttingen i hjel, kasta det ut i vannet eller satte det ut i skogen uten å få sitt eget barn tilbake, var man ikke bare kvitt et problem. Man kunne også gi de underjordiske skylden. Det var jo deres hjertesløshet og motvilje mot å bytte som var årsaken til at barnet døde. Men selv om denne overtroen hadde en slik ansvarsfraskrivende funksjon, ser vi i sagn etter sagn at foreldrene ikke går til dette skritt uten videre. Først tar man en bytting test for å være sikker på et det virkelig ikke er ens eget barn. Deretter spør foreldrene nesten i alle sagn noen andre til råds. Det være seg en bestemor, nabo eller som i brødrene Grimms "Byttingen i den Thurianske skog" en pastor. (Marchen aus dem Nachlass) Det er tydelig at foreldrene til alvorlig handikappede barn på denne måten vil dele ansvaret for sine etiske avgjørelser med andre.

Hva slags funksjonshemninger hadde så disse byttingene?
Det er ikke alltid like lett å avgjøre dette. Noen sagn sier bare at vedkommende er en bytting, mens andre beskriver symptomer det er mulig å kjenne igjen. Holbek og Piøs hevder i danske Fabeldyr og Sagnfolk fra Politikens forlag at i følge mangfoldige sagn er skiftingen vanskapt, det er et sært barn og ofte "en idiot." Noen ganger har byttingen kramper eller er bare skinn og bein.
Selv lurer jeg på om årsaken til at så mange sagn beskriver byttinger som krabber, vralter, halter eller er forvridde i kroppen er at barna ble født slik, mishandlet fysisk de første leveårene, aldri fikk noen stimulering eller ernæringsmangel. Noen ganger måtte jo byttingen nøye seg med den maten den mer samfunnsnyttige grisen ikke ville ha.
Den danske legen J.S Møller som i sin tid jobbet med slike danske sagn, mente at mange av de omtalte skiftingene/byttingene utfra symptomene i sagnene kunne hatt engelsk syke eller barnetæring i tillegg til psykisk funksjonshemning. Noen av de norske sagnene jeg har lest, kan også tyde på sammensatte funksjonshemninger. For å sitere et sagn fra Beiarn
På Norland ut i Beiarn var det en byting som heitte Aksel. Det var no så mykje gale med han på alle vis. Mellom anna var han vank (ufør) og. Han tok seg fram på den måten at han kravla attover på kne og olbogar. Og i tankane fekk han det med å ete gras. Han for da og gnog som eit anna kreatur.

Det virker også som om det at flere byttinger er krokete i kroppen tas som bevis for at de er mye eldre enn normale mennesker. Dette spesielt og at de er byttinger generelt kan man narre den til å avsløre ved å gjøre noe absurd, som å brygge øl/lage mat i et eggeskall eller lage kjøttpuddingen av en kjøter. I slike sagn bryter byttingen en ofte årelang taushet ved å rope "Nå har jeg sett tre eikeskoger vokse opp og tre eikeskoger råtne ned, men aldri har jeg sett noen lage øl i et egg" eller "Nå er jeg så gammel at jeg har blitt ammet av 18 mødre, men likevel har jeg aldri sett noen lage hundepudding".
Begge disse eksemplene er fra danske folkesagn. Men vi har også tilsvarende fra Norge og England. Særlig med dette med eggeskall går igjen i flere land. I flere sagn sies det at får man bare byttingen til å le på denne måten, kan dette i seg selv være nok til å få tilbake sitt ekte barn, eller i det minste bli kvitt den uønska byttingen. Her er et folkeminne fra Eidsskog som de to nestorene i norsk folkeminnevitenskap Olav Bø/Ronald Grambo har med i boka si : Norske segner, De norske samlaget, 1981
"For lenge, lenge siden hadde dei en byting på ein plass ved Åbogen. Og han skulle vera så fæl å sjå. Dagstøtt sant han borti roa og høyrde på dei andre, men aldri sa han eit einaste ord. Denne bytingen var til ei stor plage for folka på plassen, som meir enn gjerne ville bli kvitt han. Det vart sagt at fekk dei han til å tala, så skulle han få sleppe tur verda. Dei freista på alle måtar å få eit ord ut av han, men det var fåfengt. Men ein dag fann kjerringa på plassen på noko underleg. Ho tok noko vatn og litt mjøl og hadde oppi eit eggeskal og hengde så dette over varmen. Så fann ho ei spiss staurende og byrja røra med den i eggeskalet. Plent som ho ville koke velling eller graut. Men da orka ikkje den eldgamle bytingen borti roa å holde seg lenger. Han satte i en gapskratt medan han sa:. -Nå har je levd så lenge som sia fiste teinung på tuve rann, men alder har je sett så stor ei turu i så lita grite.
Men ikkje før han hadde sagt dette, så ramla han av krakken sin og var daud med det same"

Hvordan forklare at så mange kvinner hevder at de selv så sine barn ble forbyttet?
Den svensk-tyske forkloristen Elisabeth Hartmann har en teori som mener at mange av disse sagnene har sitt opphav i barselkvinners angstdrømmer. (Vi fedre vet hvordan dagens kvinner liker å skremme hverandre med fødselstragedier. Så vi kan nok regne med at gravide den gang fikk høre nok av forferdelige byttingehistorier). Hartmann mener kvinner som nettopp har født, i sin bekymring for det nyfødte barn har drømt om hvor fryktelig det ville være om deres barn ble forbyttet, og så når barnet viste seg å være annerledes, har drømmen blitt en årsaksforklaring.

Hvordan forebygge forbytting?
En rekke europeiske sagn handler om hvordan byttingen først etter en stund røper hvem/hva den er. Disse kan ha sin årsak i at ikke alle funksjonshemninger kan sees like etter fødsel. Det er stort sett de tre første dagene som er farligst, deretter de kommende seks ukene. Det er derfor vanlig at kvinnene slipper å jobbe de første seks ukene etter fødselen. Selvsagt ikke av hensyn til kvinnen selv, men for å beskytte barnet.
Det gjaldt også å ta andre forholdsregler for å holde de underjordiske unna. Det sikreste i følge datidens folketro var å få barnet døpt tidligst mulig. Og før dåpen måtte man selvsagt ikke slukke lyset i stuen og helst ha noe av jern eller stål i eller nær vuggen. For eksempel en saks som i dette svenske folkesagnet fra tidligere nevnte Bengt af Klinbergs Svenske folksægner
"Det var en mor som fikk et barn. Men de hadde tatt vekk saksen i veggen, fordi de trengte den. Og når mora var ute en tur og kom inn igjen, så var det et annet barn som lå i vuggen, en bortbytting.
Det vokste opp, men ble ikke som andre baren. Hodet vokste og ble stort. Men i blant i skumringen pleide han gå bort til skogskanten og ropa. Ringa Bella, habba, pro. Det var nok navn på hans motstykke som han ropte på." (Sagn fra Vætmannsland, Ljusnarberg)

Blant de første som samler inn folkeeventyr og sagn i Europa er brødrene Grimm. De har følgende liste med sikkerhetsregler for å unngå¨forbytting-
1. Å plassere en nøkkel i nærheten av den nyfødte, beskytter mot bytte.
2. Kvinner må ikke få være alene de første seks ukene etter fødselen, for da har djevelen størst kraft over dem
3. I løpet av disse første ukene, må mora aldri sovne uten at noen andre passer barnet. Hvis de sovner, vil ofte et bytte bli utført. Dette kan unngås ved å legge et par herrebukser over barnesenga.
4. Når mor forlater barnet, bør hun alltid legge et av farens klesplagg på barnet

Ellers er det i katolske land vanligere å beskytte barn mot forbytting ved å bruke hellig vann, krusifikser og helgenbilder, mens protestantene legger Bibelen eller et blad fra denne i vogga.
I Irland kommer det i folketroen tydelig fram hvor mannsjåvinistisk mye av tankene bak bytting overtroen er. Ikke bare fordi det i hovedsak guttebarn som kidnappes, men fordi man i enkelte strøk kledde guttebarn i kvinneklær helt til de var 10-11 år for å beskytte dem mot dette. (E. Estyn Evans. Irish Folkways, 1957).
Dette sagnet fra Saltdal gir som mange andre sagn moras svakhet og tankeløshet skylda for at barnet ikke er sunt og friskt.
Brorkona hennar Margrete Hanst i Nes fekk eit barn forbytt. Det kan vel vere 150 år siden dette hende.. Det var i jula, og ungdommen hadde dansarstue i Nes. Kona hadde udøypt barn heime, men likevel hadde ho vore så tankelaus at ho gjekk fra det og strauk i dansarstua. Og imens hadde dei underjordiske nytta høvet og vore og bytt til seg barnet hennar

Hvorfor stjal så trollfolk barn?
I Danmark og sør Sverige trodde man at slike barn fikk en usynlighetskappe når de ble større slik at trollfolkene kunne bruke dem til å stjele fra menneskene. I andre sagn er det rett og slett fordi de underjordiske vil ha kontakt med menneskene og i islandsk tradisjon hører vi av og til at alvene bytter barn fordi de ved å blande seg med menneskene håper å få en sjel. Men det er meget sjelden vi får høre de underjordiske fortelle sin historie i disse sagnene eller tilsvarende litteratur. Et viktig unntak er selvsagt William Shakesspeare: En midsommernatts drøm hvor alvenes konge og dronning, Oberon og Titania, slåss om det forbyttede menneskebarnet. Og i nobelprisvinner Selma Lagerløfs Bortbytingen, får historien en lykkelig slutt både for mennesker og underjordiske.. Her vil menneskefaren plage byttingen slik nærmiljøet forventer, men mora forsvarer den stygge trollungen og redder dermed sitt eget barn som opplever de samme plagene som byttingen utsettes for. En lignende sympati for byttingen finner vi i Halldis Moren Vesaas: Voggesang for en bytting.

Hvor mange byttinger ble satt ut i skogen eller drept på grunn av denne overtroen?
Det vet vi selvsagt ikke. Vi mangler mange nok skriftlige kilder som direkte beskriver hverdagslivet i Norge omkring år 1000. Men vi vet at kampen for tilværelsen var hard for de fattigste. Og siden samfunnet manglet materielt overskudd til å ta seg av de som ikke kunne forsørge seg selv, ble det godtatt at fattigfolk kunne sette ut barn i skogen for å dø som de ikke maktet å forsørge. Dette kunne også ramme normalt utrusta barn, men man regner med barn med en eller annen funksjonshemning var mest utsatt. I Gulating kristenrett (ca. år 1000) ble dette konkretisert slik at utsetting av barn kunne ikke forsvares utfra kristen moral, unntatt for barn med medfødte misdannelser. Med andre ord, datidens kristne morallære forkynte at barn med fysiske og psykiske misdannelser kunne settes ut i skogen uten noen form for sanksjoner ifra samfunnet.
Kanskje en av forklaringene på dette kan være at utover i middelalderen blir de underjordiske kidnapperne gradvis erstattet av djevelen,.spesielt i Tyskland. Denne historien om byttingen i Dessau er selvopplevd av protestantismens store stifter, Martin Luther og er oversatt fra, Werke, kritische Gesamtausgabe; Tischreden, volum 5, side 9)
For åtte år siden i Dessau, så og tok jeg, Martin Luther, på en bytting. Det var 12 år gammelt og ut fra dets øyne og det faktum at de hadde seks sanser, kunne man tro at det var et ekte barn. Det gjorde ikke annet enn å spise. Det spiste faktisk like mye som fire bønder. Det spiste, dreit, pisset og skrek når noen tok på det. Når det hendte noe trist i huset, gråt det og var lykkelig. Når det hendte noe godt, gråt det. Jeg sa derfor til prinsen i Anhalt. Hadde jeg vært prins eller hersker her, ville jeg tatt homicidium (drap) på byttingen. Men dette rådet ble ikke fulgt. Jeg sa derfor at alle kristne burde lese fadervår i kirken slik at Gud kunne drive ut djevelen. De gjorde dette daglig i Dessau og bytting barnet døde samme år...........Slike bytting barn er bare et stykke kjøtt en massa carnis, fordi det mangler sjel.
At en så respektert kirkeleder som Luther slik slår fast at byttinger er djevelens kryp uten menneskelig sjel som fortjener å dø, styrket neppe medfølelsen i nærmiljøet for slike funksjonshemmede barn. Men hvor mange som døde p.g.a vold, utsetting eller omsorgsvikt vil vi nok aldri klare å finne ut. Ved å studere gamle rettsdokumenter kan historikere likevel oppdage når motforestillingene mot slik praksis dukket opp. Den isolerte øya Gotland var tidlig ute i følge et rettsreferat fra i 1690 som D.L Ashliman referer på sin utmerkede hjemmeside om byttinghistorier. (www.pitt.edu/~^dash/changeling.html)
Her fortelles det om et ektepar som ble stilt for retten for å ha lagt barnet sitt på en søppelhaug julaften i håp om at alvene ville returnere deres eget barn på Jesu fødselsdag. Men barnet døde. I perioden 1850 til 1900 får vi heldigvis flere slike rettreferater i Tyskland, Irland, England og Skandinavia. Et tegn på at myndighetene ikke lenger deler folketroen om byttinger. Men vrangforestillingene lever likevel videre. I 1911 utgir W.Y Evans-Wentz: The fairy-faith in Celtic Countries med en rekke slike "sannferdige" historier, Og i nyutgivelsen fra 1966 roser bokas forord forfatteren modige forsvar for denne overnaturlige forklaringen. I 1924 kan folkeminneforskeren Friedrich Ranke fortelle at i Tyskland tas det flere steder ulike forholdsregler mot byttinger, Mens Hasan M. El-Shamy i 1980 (Folktales in Egypt/University of Chigago press) rapporterer at troen på at jinner kan bytte spedbarn framdeles er utbredt mange steder i Egypt.
At slike ideer også finnes utenfor Europa, kan kanskje skyldes at man i fattige samfunn enten mangler materielle ressurser til å ta seg av de som ikke kan forsørge seg selv og/eller velger ikke å gjøre dette. Og den enkleste måten å forklare hvorfor en gruppe i et samfunn ikke fortjener samme behandling som flertallet, har alltid vært å stigmatisere disse som underlegne eller mindre menneskelige enn de normale. Slik forsvarte europeiske stormakter sine massemord på de folkeslag i Afrika og Asia de stjal råvarer fra, slik begrunnet Hitler sitt massemord på jødene og Sørstatene i USA sin diskriminering av negre. De er ikke som oss. De har ikke samme verdi, ja, de er nesten ikke menneskelige, mer som snyltende skadedyr. Derfor er det bare rett og riktig at vi behandler alle i denne mindreverdige gruppen slik det passer oss best. Det motsatte ville selvsagt å være at man så nei til alle slike former for gruppegeneralisering ved å behandle alle i et samfunn som likeverdige enkeltindivider. Her har vi i Norge, kommet langt i forhold til vår egen fortid, selv om vi ennå ikke er i mål.
La meg derfor avslutte denne rundreisen i sagn om byttinger Europa rundt her hjemme i Norge med et dikt av Halldis Moren Vesaas om denne overtroen som heldigvis ikke vil ramme min egen sønn i dagens Norge.

Tore G. Bareksten

Voggesang for en bytting

Bysse bysse stort stygt barn
Troll blir du kalla med rette
Digraste gryta må hengast i jarn
Om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp på mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som vil bysse en byting

Du er ikkje barnet mitt,
Men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vent og blidt,
Og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
Så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste

Bysse byting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg.
Og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
Men du, du er hata av alle her,
Så trengst det da visst at eg har deg kjær,
-No trur eg du endelig sovnar….
(Fra I ein annan skog, 1955)

k